Biografi

I FFK 1922-27, 28-34

Kontroversiell og populær back med 14 landskamper.

Egil Brenna Lund kom fra St. Croix og fikk sin debut for FFK som 19-åring mot Ørn 15. oktober 1922. Backen markerte seg raskt som en kompromissløs spiller som aldri la noe i mellom i taklingene. Ofte endte Brenna Lunds forsvarsspill til håndgemeng med motstanderne, noe som gjorde ham umåtelig populær på hjemmebane, men dertil mislikt av andre lags supportere.

1925 ble året FFK brøt barrierer. Rødbuksene hadde ikke vunnet i Halden på 14 år, men i ligakampen 27. mai skjedde endelig det "umulige". FFK vant 2-1. Den neste kampen gikk mot Sarpsborg, et lag man ikke hadde slått på bortebane på nesten 20 år. Og det så lenge lyst ut. FFK ledet 1-0 til hjemmelaget ble tildelt straffe kort tid før slutt. Straffen gikk i mål og kampen endte 1-1.

Kampen har blitt omtalt som "tidenes råeste kretskamp". Bladet Idrætsliv skrev at kampen var en klar påminnelse om at det ennå fantes jomsvikinger i Norge, og Brenna Lund ble trukket fram som kampens hardhaus. Underveis i kampen ekspederte FFK-backen sarpingenes storspiller Alf "Gærværn" Simensen opp på tribunen. Mens Gærværn lå og kavet, slo Brenna Lund ut med armene, bukket høytidelig for Sarpsborgs publikum og ropte:

- Her har dere yndlingen deres!

Samme år spilte FFK seg fram til kvartfinalen i NM for første gang. Her ble det derimot tap for Brann med 3-5.

Årene 1927 og 1928 ble en overgangsperiode for FFK. Flere av lagets andre profiler ga seg, men den som kanskje ble savnet mest var Egil Brenna Lund som dro til Paris der han ble fransk cupmester med Red Star Paris (nå Red Star 93). Fredrikstadgutten scoret Red Stars andre mål da laget vant 3-1 over C.A. Paris i finalen.

Brenna Lund ble bare ett år i Frankrike, og i juli 1928 var han tilbake i plankebyen og FFK.

Samme høst var den hjemvendte sønnen med på å spille FFK fram til klubbens første NM-semifinale.

Sesongen 1928/29 bød på en sportslig nedtur for FFK, men Egil Brenna Lund skulle komme til å skape overskrifter - på både godt og vondt.

Selbak ble kretsmestere 1929 med 2-1 over favorittene FFK i finalen. At Egil Brenna Lund ble utvist var ikke så lite av en avissensasjon. Smaalenenes Social-Demokrat omtalte utvisningen som "en pinlig foreteelse", men det sies lite om hva FFK-backen faktisk gjorde. Fotballkretsen reagerte uansett sterkt ved å gi Brenna Lund en bot på 50 kroner i tillegg til en "skarp irettesettelse". FFK anket dommen til Norges Fotballforbund, men fikk ikke gehør.

Pressens omtale av FFKs kompromissløse forsvarsspiller varierte fra heder til knallhard kritikk. Etter en kamp kunne man lese følgende i Idrætsliv:

"Hos Fredriksstad fæstet man seg sig særlig ved Egil Brenna Lund. Vi hadde en svensk back for nogen aar siden som het Valdis Lund. Vor Lund spiller igrunden på de samme strenge, like fræk og hensynsløs er han og minst like smart ogsaa. Brenna Lund kan præstere de ypperste ting, og den dag han passer helt, blir han en pryd for ethvert norsk lag."

Avisen Gjengangeren i Horten var derimot ikke imponert:

"Høire back R. Olsen var ogsaa en god spiller, men hans makker Brenna Lund var av den typen man maa be sig forskaanet for at ikke faa for mange av paa et lag."

Året 1932 ble FFK store gjennombrudd og markerte starten på klubbens første gullalder. For første gang spilte rødbuksene seg fram til NM-finalen hvor Ørn/Horten ventet, et lag som allerede hadde vunnet fire NM-titler.

I Horten regnet man med en enkel kamp, og mange tok seieren på forskudd. Fra Fredrikstad valfartet folk til Drammen, dette var en kamp man ikke ville gå glipp av.

15.000 tilskuere, med kongen og kronprinsen på plass, fikk se et FFK-lag som gikk ut i hundre. Allerede etter åtte minutter sto det 1-0 til rødbuksene etter scoring av Arne Børresen. Sten Moe, strategen på laget, hadde vært ansvarlig for å legge opp taktikken før kampen. Ørn utliknet derimot ett minutt senere, etter en grov bom av nettopp Sten Moe.

FFK lot seg ikke stresse av baklengsmålet. Egil Brenna Lund tok kommandoen i forsvarsleddet og ga indreløperne innstruks om å hjelpe til bakover ved behov.

Og herfra og ut var det kun et lag på banen. Til pause sto det 3-1, og Ørn virket resignerte. Sverre Moe fikk lov til å avslutte festen da han bredsidet inn 6-1, den største finaleseieren på 20 år. Sverre Moe scoret totalt fire mål i denne kampen, noe som var rekord i en NM-finale. Rekorden står fortsatt, men ble tangert av Lillestrøms André Krogsæther i 1985.

FFK ble kretsmestere i 1933 med 1-0 over Moss etter omkamp, noe Egil Brenna Lund syntes var stor stas.

- Dette var det eneste mesterskap jeg ikke hadde, sa backen som tidligere hadde blitt fransk mester med Red Star Paris, nordisk mester med landslaget og cupmester med FFK.

I cupen klarte ikke FFK å kopiere suksessen fra året før. I 4. runde var det stopp da Viking vant 3-2 i Stavanger etter ekstraomganger. Før kampen hadde Stavangeravisene pisket opp en hatsk stemning mot FFK-spillerne. Det var spesielt Egil Brenna Lund det gikk ut over. I de dramatiske sluttminuttene av kampene kastet Viking-supporterne sine hvite stråhatter "som hvite måkesvermer" inn på banen. Hovedpersonen selv fortalte følgende til Fredriksstad Blad etter kampen:

- Jeg har spilt mange steder, men aldri har jeg sett slike optøier som her. Første gang jeg var i berøring med ballen, ble det ropt: Ut med Brenna Lund. De 7.000 i Stavanger brølte mer enn 35.000 på Ullevaal når det går fint for oss med landslaget!

I mai 1933 hadde FFK besøk av det skotske profflaget Aberdeen. Riktignok vant skottene 5-2, men fikk de møtte hard motstand. FFKs 75-årsbok forteller at "duellene mellom ilske skotske senterløpere og den smilende men harde Brenna Lund var slikt en aldri glemmer".

1933-sesongen ble avsluttet med to kamper i Odds pokalturnering. Etter 4-0 over vertslaget, ble Egil Brenna Lund flyttet opp som center i kampen mot Oslos kretsmester Vålerengen. Brenna Lund takket for tilliten med å score fem mål, blant annet ekte hat trick, i det som til slutt ble en komfortabel 12-0-seier. Sarpsborg vant uansett turneringen på bedre målforskjell (!).

Dagbladet inviterte vinteren 1934 til konkurranse om det beste vers over en kjent idrettsnavn, og en innsender fikk ekstrapremie for følgende:

Midt under kampen hørtes et gny
En larm som av sverd imot bryne
Det er løperrekken fra Øvreby
Som slår Brenna Lund på trynet.
Men da tiden var omme og kampen slutt
Da bæres av plassen fire mann ut
Tilbake står Brenna med palmer i hender
Og teller opp motpartens gjenglemte tenner

Den som moret seg best over verset var visst Egil Brenna Lund selv.

I 1934 hadde Brenna Lund blitt old boys-spiller og sekretær i FFK. I mai skrev han et brev til Sarpsborg Fotballklubb hvor han argumenterte for å flytte en kamp fra 18. mai til 15. mai. I brevet kunne man lese følgende:

"Vi tillater oss herved å forespørre om der er anledning til å fremskyte en kamp mot Sarpsborg den 18. ds., til tirsdag den 15. ds. Det er jo særlig for oss Old Boys en skrekkelig dag den 18. mai, og det ligger derfor naturlig at begge parter skulde være fornøide med en omberammelse."

Historien sier lite om Brenna Lund fikk medhold.

FFK hadde hatt en kronglete start på 1934-sesongen, og etter hvert kom både Egil Brenna Lund og Morten Pettersen med selv om ingen av dem hadde fulgt treningene til A-laget. Da FFK slo Torp 5-1 5. juni spilte Brenna Lund center, og "hans ene scoring var en lekkerbisken av konsentrasjon".

Ved sesongslutt var Egil Brenna Lunds A-lagskarriere ettertrykkelig over.

Egil Brenna Lund debuterte for Norges landslag sammen med Sverre Pettersen mot Polen på Fredrikstad Stadion 10. oktober 1926. Norge tapte kampen 4-3, men gjestenes rød/hvite drakter var muligens det som gjorde sterkest inntrykket på byens herrer.

Siden starten i 1903 hadde Fredrikstad Fotballklubb nærmest spilt i alle regnbuens farger, og syv forskjellige drakter hadde vært brukt så langt. Klubben hadde i lengre tid ønsket å avklare draktspørsmålet en gang for alle. Egil Brenna Lund var med i draktkomiteen som hadde latt seg imponere av draktene til det polske landslaget, og nå sendte komitéen en forespørsel til det polske fotballforbundet med ønske om å benytte de samme draktene. Svaret fra Polen var svært positivt:

"Som svar på deres brev datert desember 1926 gleder det oss at deres ærerike klubb ønsker å benytte våre rødhvite drakter. Som en følge av deres ønske sender vi dere en hvit trøye og en rød bukse."

De nye draktene med hvite overdeler og røde benklær ble innviet i kampen mot Sarpsborg 11. mai 1927. Selv om Sarpsborg vant 4-1, var sarpepressen mer opptatt av de vulgære draktene til motstanderne:

"Fredrikstadkarene later imidlertid til å ta armoden lett, i går troppet de opp i nye drakter, knallrøde benklær og hvite trøye a la polakkene."

Provoserte sarpinger eller ei. FFKs karakteristiske drakter var på plass.

Landskampen mot Polen i Fredrikstad i 1926 var meget svak sett fra norsk side. Noe av skylden ble lagt på at Norge stilte med for mange debutanter. Norges Fotball-leksikon skriver følgende om kampen:

"Det var en bedrøvelig landskamp. Norge hadde inntil da neppe stillet et landslag som gjorde en så dårlig figur. Laget var dristig oppsatt og falt ikke heldig ut. Enkelte av de uttatte spillere fortjente sin sjanse, men man glemte at et landslag må ha rutinerte støttespillere som kan samle laget om nødvendig."

Det skulle gå nesten tre år før Egil Brenna Lund igjen fikk prøve seg i landslagsdrakta. I april 1929 var pressen klare på at FFK-backen igjen var klar for å spille med landets ypperste:

"Det kan vel betragtes som avgjort at han blir prøvet paa landslaget i aar", skrev Finn Amundsen i Idrætsliv etter at FFK hadde slått Trygg 3-0 i en treningskamp i Oslo 28. april.

Slik skulle det også gå. I 1929 spilte Brenna Lund fire av Norges fem kamper, og dannet sammen med Odds Thaulow Goberg og Vålerengen-keeper Henry «Tippen» Johansen en solid bakre trio som var meget sentrale i et sterkt norsk lag som ikke tapte en eneste kamp i løpet av året. Spesielt ble Brenna Lund berømmet for sin innsats i 5-2-seieren mot Danmark i København, den første norske seieren på dansk jord.

Hardhausen fikk to nye landskamper i 1930 og skulle i utgangspunktet få sin tredje mot Sverige i Stockholm 6. juli. Thaulow Goberg måtte gi seg i etter første omgang, men den svenske kamplederen nektet Brenna Lund å komme inn som innbytter siden Goberg ikke hadde meldt av før pausen. Fredrikstadgutten måtte derfor bli sittende på benken, og Norge avsluttet kampen med ti mann. Da var det kanskje ikke så rart at Sverige vant 6-3.

Ikke alle var like enig i at Egil Brenna Lund fortjente en plass på det norske landslaget. I Bergens Arbeiderblad kunne man lese følgende i 1930:

"Derimot var vi lite imponert over Brenna Lund, hvis kvalifikasjoner som landslagsspiller en vel kunde dra i tvil efter gaarsdagens kamp - om da ikke primadonna-manerer og overlegen opptreden skulde være tilstrekkelig. Dertil hadde den samme Brenna Lund en meget usympatisk fremtreden, i det han til stadighet demonstrerte mot dommeren - han skulde være voksen til at ikke opptræ paa den maate, og burde likeledes tænke paa at han som lagets kaptein har et visst ansvar, og heller bør foregaa med et godt eksempel. Nu er det jo riktignok saa, at østlendingene har saa uendelig meget bedre greie paa fotball end oss, men vi tillater oss trods alt at betænke oss for denne typen."

Surmaga bergensere til tross, Egil Brenna Lund skulle få ytterligere syv landskamper de neste årene. Etter to års fravær var han tilbake på landslaget i 2-1-seieren over Finland i Oslo 17. juni 1932. Brenna Lund spilte på en uvant høyre back-plass, men landslagskjempen Jørgen Juve mente uansett at det var "et lyspunkt å se Egil Brenna Lund tilbake i 1929-form".

Året etter skulle Brenna Lunds landslagsuttak få uante konsekvenser for FFK. Det hele begynte med at han sammen med lagkamerat Arne Børresen ble uttatt til Norges tropp som skulle møte Danmark i København 11. juni. Forbundet nedla spilleforbud for de to i kretskampen mot Tistedalen tre dager i forveien og hevdet de hadde gitt beskjed om dette via telefon til FFKs sekretær. Egil Brenna Lund var mannen som fylte denne funksjonen i klubben, og han mente han ikke hadde fått beskjed om noe spilleforbud under telefonsamtalen. Brenna Lund og Børresen spilte begge kampen, med det resultat at FFKs formann Harald Kilde ble diskvalifisert i tre måneder.

Kilde tok dette meget tungt og trakk seg umiddelbart fra FFKs styre. Fredriksstad Blad tok opp saken på lederplass og forsvarte formannen, og han gikk etter hvert med på å appellere avgjørelsen. Etter først å ha forkastet appellen gikk NFF til slutt med på å gjennoppta saken. Resultatet ble at Harald Kilde slapp unna med en advarsel, og han gikk så tilbake i rollen som FFKs formann. Kampen mellom Danmark og Norge endte for ordens skyld 2-2.

Brenna Lunds 14. og siste landskamp endte med 0-1-tap for Sverige i Oslo 24. september 1933.

Egil Brenna Lund hadde ryktet på seg for å være Norges råeste back, men var også en mann med kjappe replikker. Svenn Poppe forteller i sin bok "Vælva du, Leif?" om en kamp mellom FFK og Sparta. Spartas forsvarspiller Finn Moen var lett gjenkjennelig fordi han hadde en helt blank isse. Moen gjorde en solid jobb med å hindre FFK i å score, men var ved en anledning uheldig å heade ballen i eget mål. Brenna Lund kunne ikke la anledningen gå fra seg, og ropte:

- Du Finn, husket du å kritte køen?

Av yrke var Egil Brenna Lund manufakturhandler. Under en sommerturné med FFK på Vestlandet i juli 1932 bemerket han:

- Ankom Bergen, det regnet, men heldigvis er man forsynt med den nye regnfrakkene "Slickers" fra Hansen & Co., og da kommer man jo tørrskodd selv fra en syndeflod.

Egil Brenna Lund ble bare 46 år og gikk bort i 1949.

Egils bror Rolf Brenna Lund spilte også for FFK en periode. Rolf spilte også back og var på mange måter samme spillertype som sin bror. Egil og Rolf Brenna Lund var det første brødrepar som spilte for FFK.

Egil Brenna Lunds meritter:
14 A-landskamper (1926, 29-30, 32-33)
Norgesmester 1932

Les mer om Egil Brenna Lund:
NFF

Oppdatert: 4. mai 2009

Spillerstall 2024: Eliteserien